10
Dialekter er varianter av talespråket som brukes innenfor et begrenset geografisk område. Hovedområdene for de norske dialektene er østnorsk og vestnorsk. Disse deles igjen inn i en rekke lokale områder.Vi kan stedfeste dialektene ved å se på spesielle trekk i talemålet, såkalte målmerker. Utviklingen av de viktigste målmerkene skjedde stort sett på 1100-tallet og fram mot 1300-tallet
10



10


Dette er et viktig målmerke, fordi det bare finnes i det østnorske området og derfor skiller østnorsk fra vestnorsk.

I områder med kløyvd infinitiv, ender infinitivene på "a" eller "e" etter et bestemt mønster. Endingen har sammenheng med trykkfordelingen på ordene i norrønt:


Norrønt:
I norrønt endte alle infinitiver på "a". Dette begynte å endre seg fra 1100 - 1200-tallet. Da skilte de østnorske og vestnorske dialektene lag.

Utviklingen av infinitivsendingene hadde sammenheng med trykkfordelingen på infinitivene på norrønt. På grunnlag av dette kan disse deles i to grupper:
JAMVEKTSORD:
(infinitiver med likt trykk på begge stavelser)

Eksempel:

å vera blir til å værra

Disse ordene beholdt altså "a"-endingen i østnorske dialekter.
OVERVEKTSORD:
(infinitiver med lite trykk på siste stavelse)

Eksempel:

å hoppa blir til å hoppe

Vi sier at "a" blir redusert til "e".

Infinitiver med lite trykk på siste stavelse fikk altså "a" redusert til en "e", mens der det var trykk på "a" i norrønt, sier vi fortsatt "a" i østnorske dialekter.

I Trøndelag fikk vi i tillegg en annen utvikling. Her fikk jamvektsordene såkalt jamning, altså at begge vokalene i ordet ble like: eks. vårrå. Overvektsordene mistet den reduserte "e" helt, slik at f.eks. å hoppe ble til å hopp. Dette kalles apokope.

I vestnorsk fikk vi ikke denne utviklingen. Her ender alle infinitiver på det samme, enten på "e" eller "a". I tillegg har nordnorske dialekter fått apokope, bortfall av ending. I vestnorske dialekter er det altså tre ulike varianter av infinitivsendinger:

å vere - å hoppe
å vera - å hoppa
å ver- å hopp
Innenfor samme område ender altså alle infinitiver på samme bokstav i vestnorsk.

OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR KLØYVD INFINITIV:
Østlandet og fjellbygdene østafjells, samt i Trøndelag.
10



10

Dette målmerket hører hjemme på Østlandet, men en finner det også i noen områder utenfor det østnorske. Forskerne tror tjukk "l" oppstod på omtrent samme tid som kløyvd infinitiv. En deler dette målmerket i to hovedtyper:
TJUKK L AV HISTORISK/NORRØN L:
Eksempler er i ord som "sol" og "Oslo"
TJUKK L AV NORRØN :
Eksempler er i ord som "jord", "bord", "jorde" og "Gjerdrum"

Lyden i norrønt har altså utviklet seg på to måter: På Østlandet har den blitt til tjukk l, mens den på Vestlandet uttales som "rd".
Tjukk L av historisk L er mer utbredt enn den andre typen.

OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR TJUKK L:
  1. Av historisk l: Østlandet m/de østlandske fjellbygdene, Trøndelag og en del av Nordland.
  2. Av "rð": Samme område som tjukk l av historisk l, med unntak av noen områder i utkanten av dette.
10



10

Retroflekser er lyder som egentlig er i slekt med tjukk l . Eksempler er uttalen av "rt"/"rl" og "rs" i ord som:
"berte", "ert", "perle", "vers", "gult","vært". I vestnorske dialekter blir "r" og "l" uttalt, mens i østnorsk trekkes de to konsonantene sammen til en lyd. Områder uten tjukk l får ikke retroflekser. Retroflekser finnes i Sverige, men ikke i resten av Europa. Derimot brukes den i en del indiske og pakistanske språk.

OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR RETROFLEKSER:
Omtrent samme område som for tjukk l av historisk l.
10



10

Palatalisering

Kjennetegn: Det legges en ekstra j eller i i ord med ll og nn:

Eksempler: mann blir til "mannj"(Trøndelag) og til "mæinn" i Hedmark.

OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR PALATALISERING:
Hele landet, bortsett fra området sør for Mjøsa - Sogn om man grovt sett trekker en linje tvers over landet mellom disse stedene.
10



10

Disse formene har vi av jeg og vi på henholdsvis norrønt, østnorsk og vestnorsk:
NORRØNT
ek
ver
ØSTNORSK
je, jæi, jæ
vi
VESTNORSK
eg, e, i æ
me, mi, oss
Utviklingen av ek til f.eks. je kom omtrent på den tiden de nordiske språkene ble til, rundt 900-tallet. En ekstra "j" kom foran det opprinnelig "ek". Dette kalles brytning. Mens Sverige, Danmark og østnorsk fikk brytning, var det ingen slik språkutviklig på Vestlandet og på Island. Brytning finner vi også i andre ord som stele som blir til stjele, tene til tjene. Denne forskjellen viser seg for øvrig også skriftspråkene, nynorsk og bokmål.

OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR BRUK AV ULIKE FORMER AV PERSONLIG PRONOMEN, ENTALL:
Formene som begynner på "j" (jeg/je) finnes bare på Østlandet. Ellers brukes former som begynner på vokal. Formen "vi/ve" finnes på Østlandet og fra Trøndelag og nordover. I Gudbrandsdalen heter det "oss".
10



10

I grammatikken deler man substantiver inn i "svake" og "sterke". For bestemming av dialekter, er det særlig nyttig å se på bøyingen av hunkjønnsord i bestemt form entall. Vi kaller substantiver som ender på konsonant for sterke, f.eks. "bok", de som ender på vokal,kalles svake. I det norrøne språksystemet var det forskjellig bøying av svake og sterke substantiv. Dette har vi rester av i vestlandsdialektene.

I østlandske dialekter ender alle hunkjønnsord i bestemt form entall på "a".Det heter:
ei bok - boka og
ei gryte - gryta

I vestnorske dialekter, derimot, er det flere mulige endinger:
ei bok - boki/boke/bokå/bokæ/ei og
ei gryte - gryto/gryta/grytæ

Ved hjelp av disse endingene, kan du komme ganske nærme i bestemmingen av en vestlandsdialekt.


OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR BRUK AV ULIKE ENDINGER I BESTEMT ENTALL, HUNKJØNNSORD:
På Østlandet brukes "a" i alle former. På Sørvestlandet ender ofte tilsvarende ord på "o" eller "å". I Nord-Gudbrandsdalen finner en formene "bygde" og "visa". I Midt-Norge og på Mørekysten er det ulik ending i hhv. svake og sterke hunkjønnsord, bestemt entall, mens det stort sett ellers i landet er samme ending.
10





Skarre-r oppstod i Paris på 1600 - 1700-tallet og kom til Danmark på slutten av 1700-tallet. Dette målmerket har altså ikke noe å gjøre med norrønt, men er et forholdsvis nytt fenomen. Det sprer seg stadig til nye områder i Norge.

OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR SKARRE-R:
Sørlandet og Sørvestlandet


10


10

Disse oppstod i Danmark på 1100-tallet og spredte seg til sørlige deler av Norge. Konsonantene p - t - k ble uttalt b - d - g.

OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR BLØTE KONSONANTER:
Kystbygdene i Agderfylkene og nordover til Haugesund

10


10

I norrønt var kasus en viktig del av språksystemet. I store deler av Norge finnes det fortsatt rester av dativbruk. Endingene er forskjellige fra bygd til bygd. Dette er derfor et godt målmerke når det gjelder de dielektene som fortsatt har dette kjennetegnet. Hovedområdet for dativ er den nordre delen av Østlandet, og vi finner dativ særlig i intetkjønn og hankjønn, etter preposisjon. F.eks. kan det hete:
"bussen kjører" (nominativ), men
"å sitte på bussa" der hankjønnssubstantivet står i dativ pga. preposisjonen.

OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR DATIV:
Nordvestlandet, store deler av Trøndelag, Oppland, Hedmark og noe i Buskerud.
10


10

På 900-tallet skilte de skandinaviske landene lag språkmessig. Bl.a. ble diftonger monoftongisert i Danmark og Sverige. På den måten ble f.eks. ord som "stein" og "bein" til "sten" og "ben". Fra Sverige spredte monoftongeringen seg til områder som ligger ved grensa på Østlandet og i Trøndelag.


OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR MONOFTONGERING:
Områder langs svenskekysten, Hedmark og Trøndelag.
10





I mange norske dialekter faller "r" bort i verb i presens og substantiv i flertall, der vi skriver "r". i begge skriftspråkene. Det kan for eksempel hete . "E hete" for "Jeg heter" og "alle jente og guta".


OMTRENTLIG STEDSANGIVELSE FOR R-BORTFALL:
Finnes i varierende grad i hele landet med unntak av Østlandet.
10


Håper denne lille oversikten gjør livet litt lettere. Ellers kan dere også få en god link til både teori, lydopptak og oppgaver: DIALEKTER