På 1800-tallet legges grunnlaget for den språksituasjonen vi har i dag, med to skriftspråk og et unormert talemål. Her kommer hovedtrekk i debatten.
1814- 1830	HVA SKAL SPRÅKET HETE: SPRÅKSITUASJONEN I NORGE CA. 1814: Skriftspråk: Dansk Talemål: Ulike norske dialekter Unionen med Sverige gjorde at man ble redd for "forsvensking" av språket. Hva skulle skriftspråket, dansken, i Norge kalles? Løsning: "Modersmaalet".
1830 - 1850	FORNORSKING ELLER FORTSATT DANSK? WELHAVEN: Ville holde på dansken, da han mente et kulturfellesskap var nødvendig for et lite land som Norge. WERGELAND: Mente dansken måtte fornorskes Dette skulle skje langsomt og gradvis. P. A. MUNCH: Det måtte lages et nytt skriftspråk bygd på den dialekten/de dialektene som hadde endret seg minst fra norrønt, med innslag av norrøne former.
1850 - 1900	DANSK IKKE LENGER NOE ALTERNATIV Hovedretninger: KNUD KNUDSEN: - Fornorsking av dansken, skriftspråk bygd på "dannet dagligtale" i byene. -Opptatt av ordforrådet. - Lanserte samnorsktanken IVAR AASEN: - Nytt skriftspråk bygd på en fellesnevner av norske dialekter. Aasen: Fikk stipend for å skrive ned norske dialekter. Aasens program: Bygge kun på levende talemål. Velge de mest utbredte formene. Tilstrebe lydretthet. Hinder for Aasen: Hans oppdragsgiver, P.A. MUNCH ville ha språket nærmere norrønt enn Aasen ønsket.

VIKTIGE ÅRSTALL - 1879: Elevene fikk snakke sitt eget talemål på skolen - 1885: Jamstillingsvedtaket: Offisiell godkjenning av landsmålet - 1892: Nordahl Rolfsens lesebok: Flere tekster på landsmålet/fornorsking i skriftspråktekstene. Hver skolekrets skulle velge målform. Vedtaket tvang fram krav om en normert skriftnorm. Dette er bakgrunnen for de mange språknormeringene på 1900-tallet.